|
|
 |
|
..Ett kyss er for lite når det skal deles på to...
|
|
|
SAVN
Savnet av deg, når du ikke er her,
virker så bedrøvende.
Stillheten trykker,
er faktisk bedøvende.
Temperaturen synker,
det hele virker så kaldt.
Slik er savnet,
for meg betyr du alt.
Tommheten får veggene
til å trykkes sammen.
Tettere og trangere,
et reelt fysikskt,
ikke innbilt stengsel.
Jeg kan levende forestille meg
hvordan det må være
å sitte i et riktig fengsel.
Apati og sløvhet,
en nummen ekkel døvhet.
Livsgleden forsvinner,
jeg føler meg bedrøvet.
Nedtur og de mørkeste
sorteste tanker.
Langt i det fjerne hører jeg,
er det ikke noen som banker?
Det banker igjen,
det er jo på min egen dør.
Sakte tusler jeg og åpner,
og der står du,
akkurat some før.
Det er selve livet, lyset
og varmen
som kommer inn.
Du bringer en spontan glede
inn i mitt sinn.
Borte er alt som er
tungt og trist.
Jeg er født på ny, benådet,
føler meg hel og frisk.
Smiler mot deg og sier
"takk for at du kom."
Det er deg jeg elsker og
virkelig bryr meg om.
|
|
VIL DU HUSKE MEG?
Når jeg er borte og du er lei,
vil den du tenker på være meg?
Vil du huske det jeg gjorde og det jeg sa?
Vil det vi hadde sammen være viktig da?
Når det regner og verden gråter,
når du tenker på livets gåter,
Når sola steiker og du er varm,
kunne du trengt min trøstende arm?
Vil du huske meg når vinteren kommer?
Når det virker så lenge til sol og Sommer.
Vil du huske mitt smil og personen jeg er,
når jeg ikke lengre finnes her?
EN GANG
Du fødtes en gang,
for lenge siden.
Du var som en rose,
den korte tiden.
Du levde en gang,
for alle rundt deg.
Men så ikke noen,
som passet på deg.
Du så aldri meg,
som elsket deg mest.
Nå er det for sent,
min tid blir en test.
Du døde en gang
for egen hånd.
Du finnes et sted,
jeg føler din ånd.
Du fødes påny,
den natten jeg dør.
Og intet vil bli,
som det var en gang før.
DE VIL ALDRI FORSTÅ
"De vil aldri forstå, hva jeg går gjennom nå,
folk sier jeg er besatt,
men det ordet er for hardt.
Hvis de ville forstå, ville alt vært over nå.
Han ville aldri vært frustrert,
sånn som nå,
hvis de bare hadde tørt å forstå.
Hvordan livet er, når været er som her.
Han ville kommet hjem,
og ønsket han aldri fikk se dem igjen.
For det eneste de vil se,
er det som føles rett og se.
Hvorfor skulle de forstå, hva vi
alle går gjennom nå.
Når de ikke tørr å forstå,
hvor frustrert, vondt og
hardt, han må ha det nå...
|
|
|
|
BLANKE ARK
om dine ark
var riktig blanke
uten en strek
ingen farge
hva ville du tegne
hvilke farger benytte
alle våre ark
mine som dine
levert av fortid
konturer tegnet
noe farget
annet ikke
i min blokk
på alle ark
i senter er risset
et vakkert ansikt
to strålende øyne
grønne, dype
dine….
DER UTE ETT STED
Jeg vet at du finnes der ute et sted...
Uten deg vil mitt hjerte aldri få fred...
Jeg frykter jeg aldri vil møte deg...
- at jeg alltid må vandre denne ensomme vei...
Å la meg få oppleve to hjerter i brann...
En kjærlighet som ei kan slukkes av vann...
Jeg tror du er min kilde til all energi…
Du ville åpne mine tanker, sette dem ut i det fri…
Hvor du nå enn måtte være-
Så la oss sammen denne tanken bære…
Våre hjerter vil fylles og føle en fred…
Om våre veier møtes der ute et sted…
Kjærlighet!
Når stjernene faller,
når vinden dør,
når solen har
mistet sin
varme glød.
Når tomhet er alt jeg ser
på min vei.
Da vil jeg fremdeles tenke på deg!
Bakrusen og jeg.
Et vindu som gråter av regn,
et takskjegg
som låter i høststormens tegn.
Huset er gammelt og vinden er lei.
Her sitter vi og kjegler, bakrusen og meg.
Bakrusen
ja, den kom i går kveld,
forkledd som to soda og ei flaske Martell.
Den vrei av seg korken, slo rokelig i,
tynnan
med soda og isbiter i.
Så la den sin lune arm om mitt liv,
den bød meg å danse, jeg svaia som et siv.
Det ble
varmt som om sommern,
og stua ble en sal,
men så snubla jeg i teppet
og ble liggende pal.
Det er litt igjen
på flaska, men bare nok til en.
Jeg vil ha med soda, bakrus vil ha ren.
Så sitter vi her og kjegler og ingen vil si
nei,
til den aller siste skvetten, hverken bakrusen eller jeg.
|
|
|
|
|
|
DEN FRYKTELIGE UNGDOMMEN
Rocka,ansvarsløse,ugang og bråk,
ungdommen er hverdagens håpløse ståk.
medfølelse, trøst og empati
det er noe vi ikke kan gi.
Dagene, månedene, årene går
vi er morgendagens spirer slik vi forstår.
Ansvar og valg er lagt på våre skuldre
men ryggene vi møter blir hardere og kaldere.
Forventninger til livet
hva vil det gi?
Erfaringer styrker oss
så gi oss tid.
Tidene forandrer seg
år etter år.
Men alle er like lei
ungdommene blir verre og skaper bare sår.
"den fryktelige ungdommen av i dag"
hva faan forventes? hva gjør vi galt?
Sammen er vi sterke,men alene er vi små
i stedet for ris, hjelp oss å stå.
Alene, sammen, vi er ett!
UTVIKLINGSGENERASJONEN, ja det er rett.
Vi mener, vi sloss, vi vil ha det ut
hva vi mener, hva vi savner og hva vi vil til slutt.
Vi har alle et håp, et ønske, en vilje
om å være av betydning for deg og andre.
Men når ensomheten blir for stille
blir vi lei, usikre og
det er ikke bare oss selv å klandre!
"DERFOR"
Hun fikk et lite blikk av deg før du forsvant
Hvorfor? Spurte hun
Derfor, svarte du
Kulden kom tettere på
Hennes silkemyke hud sprakk
Der lå hun
Knust i tusen biter
Du tenkte ikke noe over det
Hva hadde du gjort?
Du visste det ikke
Ikke før du så henne
Der lå hun
Ensom og forlatt i mørket
Hun valgte å gå dit selv
Dit hvor hun var hjemme
Du hadde knust henne
Ødelagt henne
Hun hadde ikke noe mer igjen
Ikke noe å leve for
Du forlot henne
Men hun var ikke alene
Du valgte den samme vegen
Den samme sorgfulle veien
Til mørket drog du
Hvorfor? Spurte jeg
Derfor, svarte du
Livet var borte
Det var vi også
|
|
|
BEVEGELSEN
Det brenner flammeløst i øyets svelg,
som bender lyset om til virkeligheten jeg har valgt.
En ambient følelse av å leve i mørket,
for kun slik å vite hvor lyset har sitt fødested.
Min krybbe er tom og forlatt,
selvom minnene enda hviler silkemykt
i tiden som sprakk da jeg reiste meg
for å møte evolusjonen med stavrende skritt,
for så å plante fotspor langs historiens stier.
Alltid har vi penetrert våre omgivelser,
som de har penetrert oss og pendlet mellom dimensjonene
som turister i evigheten.
Og her står jeg og svelger mitt eget liv,
uvitende om hullet i magen og defekten i min refleksjon.
Forholdende meg antagende,
der antagelser forholder seg til meg.
Rundt danser tilfeldighetene forbi og inviterer meg inn
til forståelsen av den ustoppelig bevegelse.
Kråken i mitt hode skriker rustent
mot teknologiens vannvidd, der den voldtar nattehimmelen
og berøver oss for stjernene.
Alt jeg vil er å pendle videre.
Men her står jeg og svelger mitt eget liv.
Evig.
Better To Have Lost In Love Than Never To Have Loved At All
click here to download files
|
|
|
|